Generelt

Arbeidsmiljøloven innehar blant annet bestemmelser om arbeidstidens lengde. Disse er uoversiktlige og kompliserte, og for en arbeidsgiver kan det være lett å trå feil.

Bestemmelsene trekker opp maksimalrammen for arbeidstiden. Det er altså ikke adgang til å avtale lengre arbeidstid enn det som følger av arbeidsmiljøloven, med mindre slik adganguttrykkelig fremgår, jf. arbeidsmiljøloven § 1-9.

Hovedregelen om arbeidstidens lengde fremgår av arbeidsmiljøloven § 10-4. Bestemmelsen fastsetter at den alminnelige arbeidstid ikke må overstige 9 timer i løpet av 24 timer, og 40 timer i løpet av syv dager. Av arbeidsmiljøloven § 10-11 fremgår det videre at arbeidstiden normalt skal plasseres mellom klokken 06.00 og 21.00. For skift- og turnusarbeid gjelder kortere alminnelig arbeidstid, men vi går ikke nærmere inn på dette i denne artikkelen.

Gjennomsnittsberegning

I mange arbeidsforhold har partene behov for en mer fleksibel arbeidstidsordning enn det hovedregelen om arbeidstid i arbeidsmiljøloven fastsetter. Begrunnelsen kan være at det i enkelte perioder er mye å gjøre, mens andre perioder er stille, slik at arbeidsgiver har behov for tilsvarende mye arbeidskraft i travle perioder, og tilsvarende mindre i de stille periodene. En annen begrunnelse kan være at arbeidstaker ønsker å arbeide mye når vedkommende først er på arbeid, slik at vedkommende kan ta tilsvarende lange friperioder senere. Sistnevnte kan være praktisk i bygg og anleggsbransjen, der arbeidstakere ofte kommer fra andre land for å arbeide i Norge, for så å reise tilbake til hjemlandet i friperioder.

Grunnet behovet for fleksible arbeidstider, innehar arbeidsmiljøloven regler om gjennomsnittsberegning av arbeidstid i § 10-5.

Gjennomsnittsberegning av arbeidstiden har imidlertid visse skranker. Gjennomsnittsberegning forutsetter at det enten foreligger skriftlig avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, avtale mellom tillitsvalgte og arbeidsgiver ved tariffbundet virksomhet, eller at Arbeidstilsynet har samtykket i gjennomsnittsberegning.

Alternativ 1: Skriftlig avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker

Av arbeidsmiljøloven § 10-5 første ledd fremgår det at arbeidsgiver og arbeidstaker skriftlig kan avtale gjennomsnittsberegning av arbeidstiden, slik at arbeidstiden i løpet av en periode på høyst 52 uker i gjennomsnitt ikke blir lengre enn § 10-4 fastsetter, men slik at den alminnelige arbeidstid ikke overstiger ni timer i løpet av 24 timer, og 48 timer i løpet av syv dager.

Bestemmelsen setter altså både en daglig og en ukentlig begrensning. Begge begrensningene må overholdes for at gjennomsnittsberegningen skal være lovlig.

Alternativ 2: Skriftlig avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstakers tillitsvalgte i virksomhet som er bundet av tariffavtale

Det fremkommer av arbeidsmiljøloven § 10-5 andre ledd at gjennomsnittsberegning kan avtales skriftlig mellom arbeidsgiver tillitsvalgte i tariffbundet virksomhet. Perioden for gjennomsnittsberegning må også her være på høyst 52 uker, og arbeidstiden må i gjennomsnitt ikke være lengre enn det som fremkommer av § 10-4, men slik at den alminnelige arbeidstid ikke overstiger ti timer i løpet av 24 timer, og 48 timer i løpet av syv dager. Grensen på 48 timer i løpet av syv dager kan igjen gjennomsnittsberegnes over en periode på åtte uker, men den enkelte arbeidsuke må ikke overskride 54 timer.

Dette alternativet gir en ”større” adgang for å gjennomsnittsberegne arbeidstiden enn alternativ 1, fordi arbeidstaker her i perioder kan arbeide inntil 54 timer i uken, så lenge den enkelte arbeidsdag ikke overstiger 10 timer.

Alternativ 3: Samtykke fra Arbeidstilsynet

Arbeidsmiljøloven § 10-5, tredje ledd fastsetter at Arbeidstilsynet kan samtykke i at den alminnelige arbeidstid i løpet av en periode på høyst 26 uker i gjennomsnitt ikke blir lengre enn det som fremkommer av § 10-4, men slik at den samlede arbeidstid ikke overstiger 13 timer i løpet av 24 timer, og 48 timer i løpet av syv dager. Grensen på 48 timer kan gjennomsnittsberegnes over en periode på åtte uker.

Dette alternativet gir ”størst” mulighet for gjennomsnittsberegning, fordi arbeidstaker her kan arbeide inntil 13 timer i døgnet, så lenge vedkommende ikke i gjennomsnitt arbeider mer enn 48 timer i løpet av uken over en periode på åtte uker.

Av forarbeidene til arbeidsmiljøloven fremkommer det imidlertid at Arbeidstilsynet ikke kan samtykke i gjennomsnittsberegning som går ut over kravene til daglig og ukentlig arbeidsfri etter § 10-8. Dette legger en vesentlig begrensning i Arbeidstilsynets adgang til å samtykke i gjennomsnittsberegning.

Dersom arbeidsgiver ønsker gjennomsnittsberegning i henhold til alternativ 3, fastsetter § 10-5 tredje ledd at arbeidsgiver må drøfte ordningen med de tillitsvalgte før arbeidsgiver treffer avgjørelse i saken. Arbeidsgiver må i sin søknad til Arbeidstilsynet vedlegge referat fra drøftingene samt utkast til arbeidsplan for de ansatte. Ved Arbeidstilsynets avgjørelse skal det særlig legges vekt på arbeidstakers helse og velferd.

Avsluttende kommentarer

Oversikten viser at det er større eller mindre adgang til å gjennomsnittsberegne arbeidstiden, avhengig av hvilket alternativ man velger. Dersom gjennomsnittsberegning av arbeidstiden gjøres i henhold til alternativene gjennomgått ovenfor, er det tale gjennomsnittsberegning av den alminnelige arbeidstid, og således ikke overtidsarbeid etter § 10-6. Arbeidstaker har følgelig ikke krav på overtidsgodtgjørelse etter § 10-6, 11.ledd.